Kirill: Prædiken om nedtagelsen fra korset

Oversat af Ingunn Lunde

(En prædiken)

Kirill, biskop av Turov (idag i Hviterussland), dateres vanligvis til ca 1130–ca 1182. Ingen samtidige historiske kilder nevner ham ved navn, men tradisjonen tilskriver ham en rekke festdagsprekener (fra Palmesøndag til søndag før Pinse), hymnografiske verker (liturgiske bønner, en eller flere kanoner), monastiske eksegetiske kommentarer, og brev. Hans prekener er høyretoriske, skrevet i tradisjonen etter den bysantinske “dramatiske preken,” der de fremstilte personer opptrer som talende og store deler av teksten består i gjengivelsen av deres egne ord. Her går Kirill, som de bysantinske forleggene, langt utover evangelienes beretning og viser stor kreativitet i dramatiseringen av de begivenheter som feires den aktuelle søndag.

En preken av den hellige munk Kirill om nedtagelsen av Kristi legeme fra korset og om de myrrabærende kvinner, fra evangelieberetningen, og lovprisning til Josef, for tredje søndag etter Påske 

En festdag er inntruffet, mer ærerik enn den forrige, og skjenker den hellige kirke Guds nåde. For om kjeder av gull, besatt med perler og edelstener enn gleder øynene som ser på dem — større er for oss likevel den åndelige skjønnhet, de hellige festdager, som gleder de troendes hjerter og helliger sjelene. For først ble verden opplyst ved Kristi oppstandelse, Påsken kom, som helliger alle troende. Siden fornyedes skaperverket da Tomas prøvet Herrens ribben: for da han rørte ved sårene med hånden, ble legemets oppstandelse gjort kjent for alle.

Men nå vil vi lovprise den verdige Josef og de myrrabærende kvinner, ham som tjente Kristi legeme etter korsfestelsen. Evangelisten kaller ham en rik mann som kom fra Arimatea. For — sier han — også han var en av Jesu disipler og ventet på Guds rike. I vår Frelsers lidelsestime, som Han frivillig tok på seg, så Josef fryktelige undere i skaperverket: Solen formørkedes og jorden rystedes, og fylt av skrekk og undring kom han til Jerusalem. Han fant Kristi legeme hengende på korset, nakent og gjennomboret, og Maria, Hans Moder, stående der sammen med en av disiplene, og i bitter gråt av hjertets kval talte hun slik:

“Skaperverket deler smerten med meg, Sønn, når den ser Deg dø uten rettferd. O ve, mitt barn, lys og skaperverkets Skaper! Si meg, hva skal jeg nå klage over? Ørefikene, slagene på kinnet, huggene på skuldrene, lenkene og fengslet, at Ditt hellige ansikt ble spyttet på, alt det Du tok imot av de lovløse til gjengjeld for Dine gode gjerninger! O ve, min Sønn! Uskyldig ble Du forhånet og møtte døden på korset. Hvordan ble Du kranset med torner og fikk galle og edikk å drikke, og Dine allerreneste ribben ble gjennomboret av lansen! Himmelen forferdedes og jorden skjelver, ute av stand til å bære jødenes dristighet. Solen formørkedes og klippen brast, som et vitnesbyrd om jødenes forstenelse.

Jeg ser Deg, mitt kjære barn, henge naken  korset, livløs, heslig, uten åsyn, uten skjønnhet, og bittert såres jeg i sjelen. Jeg ville ha dødd sammen med Deg — for jeg makter ikke å se Deg livløs. Ingen glede vil noensinne mere røre meg, for mitt lys, håp og liv, Sønn og Gud er sluknet på treet. Hvor er, barn, det glade budskap, som Gabriel dengang forkynte: ‘Gled deg, du velsignede, Herren er med deg!’ — Han kalte Deg konge og Den høyestes Sønn, verdens Frelser, Han som gir liv til alt og overvinner syndene! Men nå ser jeg Deg, hengt opp som en illgjerningsmann mellom to røvere, en død kropp, gjennomboret i siden av lansen, og derfor er jeg kraftløs og bitter. For jeg vil ikke leve, men følge med Deg til Dødsriket. Nå er jeg berøvet mitt håp, glede og fryd, Sønn og Gud.

O ve! Ved Din underfulle fødsel led jeg ikke slik som jeg nå, Hersker, pines i mitt indre, når jeg ser Ditt legeme naglet til treet. Herlig var Din fødsel, Jesus, og fryktelig er nå døden: — som den eneste kom Du fra mitt ubesådde modersliv og aktet på min jomfrudoms segl. Du utpekte meg til mor for Din inkarnasjon og bevarte meg likevel som jomfru. Jeg vet at Du lider for Adam, men likevel gråter jeg, grepet av sorg i sjelen, og undres over Ditt mysteriums dyp. Hør, himmel, hav og jord, fornem mine tårers gråt: For se, deres Skaper må lide under prestene, som den ene rettferdige er Han blitt drept for synderne og de lovløse. Idag, Simeon, har profetien nådd meg: for nå gjennomborer lansen min sjel, når jeg ser Deg forhånet av soldatene.

O ve! Hvem skal jeg kalle på til gråt! Eller med hvem skal jeg la mine tårers strømmer flyte! For alle har de forlatt Deg, Dine nærmeste og venner, Kristus, som frydet seg over Dine undere. Hvor er nå de sytti disiplers skare? Hvor er de høye apostler? Én forrådte Deg med list til fariseerne, en annen fornektet Deg ved ed foran yppersteprestene av redsel. Og alene, min Gud, står jeg for Deg i gråt, Din tjenerinne, sammen med ham som bevarer Dine ord, Din elskede hjertevenn. O ve, min Jesus, dyrbare navn! Hvordan makter jorden å kjenne at Du henger på korset på dens overflate, Du som i begynnelsen befestet den på vannene, Du som har gjort mange blinde seende og med Ditt ord har oppreist døde — ved et vink av Din guddom? Kom, se det guddommelige forsyns mysterium, hvordan Han som gav liv til alt er blitt drept ved en forbannet død.”

Da Josef hørte dette, nærmet han seg Moderen, som stod i bitter gråt, og dahun  ham, vendte hun seg med bedende ord til ham: “Skynd deg, du edle, til Pilatus, den lovløse dommer, og be om å få ta ned fra korset legemet til Ham som er din lærer, men min Sønn og Gud. Bryt opp og il, du som tok del i Kristi lære, hemmelige apostel, du som er lovet Guds rike, og be om legemet som allerede er livløst, naglet til treet og gjennomboret i siden. Forbarm deg, du som er troende, for den tvefoldige krones skyld, den du vil motta etter Kristi oppstandelse, ærefull heder og aktelse fra alle jordens kanter og evig liv i himmelen.” Josef ble rørt av hennes klagende ord. Han sa ikke: “Prestene vil reise seg mot meg og vredes, jødene vil gjøre opprør og slå meg, fariseerne vil plyndre min rikdom, og jeg vil bli utestengt fra rådet.” Han sa ikke noe av dette,men aktet det for intet og fryktet ikke for sitt eget liv,  han kunne vinneKristus. Han fattet mot, gikk til Pilatus, bad og sa til ham:

“Gi meg, landshøvding, legemet til denne fremmede Jesus, som ble korsfestet mellom to røvere, bakvasket av yppersteprestene i misunnelse og urettmessig forhånet av soldatene. Gi meg legemet til denne Jesus, Ham som de skriftlærde kalte for Guds Sønn og fariseerne utnevnte til konge, Ham som du befalte å spikre en tavle over hode på, med innskriften: ‘Dette er Guds Sønn og Israels konge.’ Gi meg legemet, som Hans egen disippel med list overgav til prestene for sølv, det Zakarias forutså og skrev slik om: ‘Gi meg min pris eller gi avslag, og de satte tredve sølvstykker som pris på Ham som Israels sønner lot verdsette.’

Jeg bønnfaller deg om legemet til Ham, som Kaifas forutsa at ‘alene skulle dø for hele verden.’ Han forutsa dette ikke bare av seg selv, men var prest det året. Om dem talte Jeremia: ‘Gjetere har ødelagt min vingård.’ Ennvidere sier salmen om dem: ‘Menneskenes fyrster har samlet seg mot Herren og Hans Kristus.’ ‘For,’ som Salomo sier, ‘de holdt råd og ble bedratt, for deres ondskap hadde gjort dem blinde. For de sa: la oss fange den rettferdige, med hån og sår vil vi pine Ham og dømme Ham til en uverdig død.’ Jeg ber om legemet til Jesus, Han som på ditt spørsmål svarte: ‘Jeg er livet og sannheten’ og ‘du hadde ingen makt over meg, om det ikke var gitt deg overfra.’ Ham, for hvis skyld din hustru bønnfalt deg og sa: ‘Ikke gjør denne rettferdige noe, for jeg har lidt meget i drømme for Hans skyld.’

Gi meg denne korsfestede, Ham som barna ved inntoget til Jerusalem kom i møte med grener og sa: ‘Hosianna, Davids Sønn!’ Ham, på hvis røst Dødsriket slapp Lasarus’ sjel, da han alt hadde vært død i fire dager. Ham som Moses skrev om i Loven: ‘Dere vil se deres liv henge like foran deres øyne.’ Hans døde legeme vil jeg ha, hvis Moder fødte som jomfru, uten å ha kjent en manns leie. Ham Jesaia talte om til Akas: ‘Se, en jomfru skal bli med barn og føde en sønn, Han skal bære navnet: Immanuel.’ Ham som David talte profetisk om og sa: ‘De har gjennomboret mine hender og mine føtter, og tellet alle mine ben.’ Gi meg Ham som alt er død på korset, Ham du talte om til jødene, som ville ha Ham utlevert til døden av deg: ‘Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod.’ Og du toet dine hender, lot Ham hudstryke og overgav Ham. Profeten sier om Ham: ‘Jeg er ikke gjenstridig, heller ikke taler jeg imot. Mine skuldre bød jeg frem til sår og mine kinn til slag. Mitt ansikt vendte jeg ikke bort fra hån og spytt.’

Jeg ber om legemet til denne Nasareneren, Ham som djevlene ropte til da de fòr ut av de besatte: ‘Hva har vi med Deg å gjøre, Jesus, Guds Sønn? Vi vet hvem Du er, Guds hellige. Er Du kommet hit for å pine oss før tiden?’ Ham som Gud Fader selv bar vitne om fra himmelen, da Han døptes i Jordanelven: ‘Dette er min Sønn, den elskede, i Ham har jeg velbehag.’ Ham Den Hellige Ånd taler om gjennom Jesaia: ‘Som et lam ble Han ført bort for å slaktes, av lovløse mennesker ble Han overgitt til døden.’ Gi meg legemet til å ta ned fra korset, for jeg vil legge det i min grav. For nå er alle profetier om Ham skjedd fyldest: For Han har tatt våre sykdommer på seg og lidd for oss. Ved Hans sår har vi alle fått legedom, fordi Hans sjel ble overgitt til døden og Han ble regnet blant de lovløse. ‘For la oss ødelegge,’ sa de, ‘minnet om Ham i de levendes land, og la ingen lenger komme Hans navn i hu.’ Derfor vil Gud ta smerten bort fra Hans sjel og gi Ham de sterkes bytte. For det står skrevet om Ham: ‘Og ved Ditt paktsblod har Du fridd Dine fanger ut av brønnen som det ikke er vann i.’ ”

Da Pilatus hadde hørt alt dette fra Josef, undret han seg, kalte på høvedsmannen og spurte ham: “Er den korsfestede Jesus allerede død?” Og da han hadde fått vite det, gav han legemet til Josef, så han kunne begrave det, slik han ville. Og Josef kjøpte et linklede og tok Jesu legeme ned fra korset. Men også Nikodemus kom med en blanding av myrra og aloë, omkring hundre pund. De svøpte Kristi legeme og salvet det med myrra. Og Josef ropte ut og talte slik:

“Du sol som aldri går ned, Kristus, Skaper av alt og skaperverkets Herre! Hvordan skal jeg berøre Ditt allerreneste legeme, når Du ikke kan røres ved av de himmelske skarer som tjener Deg i frykt! I hvilke kleder skal jeg svøpe Deg, Du som innhyller jorden i mørke og dekker himmelen med skyer! Med hvilke velluktende oljer skal jeg salve Ditt hellige legeme, som jordiske konger brakte gaver og velluktende oljer og tilbad som en Gud — som et bilde på Din død for hele verden! Hvilke gravsanger skal jeg synge ved Din bortgang, Deg serafene med aldri forstummende røster synger for i det høyeste! Hvordan skal jeg bære Deg på mine dødelige armer, Du som bærer hele skaperverket, usynlige Herre! Hvordan skal jeg legge Deg i min ringe grav, Du som befestet himmelhvelvingen med Ditt ord og hviler på kjerubene med Faderen og Den Hellige Ånd! Men alt dette gjør Du ved forsynet, og alt dette har Du lidd av egen fri vilje. For Du vil stige ned i Dødsriket, for å føre Adam og Eva, som var falt ved synden, inn igjen i Paradis. Og andre døde vil Du oppreise med dem ved Din guddoms kraft. Derfor vil jeg begrave Deg, barmhjertige, med følgende ord, slik Den Hellige Ånd har lært meg: ‘Hellige Gud, hellige mektige, hellige udødelige, miskunne Deg over oss!’”

Og de la Ham ned i graven og veltet en stor sten foran inngangen til graven. Men Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, så hvor Han ble lagt.

Og da sabbaten var til ende og solen var stått opp, kom kvinnene alle sammen med myrra. Dette var allerede fjerde gang. For først — som Matteus sier — om kvelden på sabbaten, kom to kvinner for å se til graven. I deres nærvær ble det jordskjelv, da engelen rullet stenen fra inngangen, og av redsel for ham ble vaktene som døde. Så viste også Jesus seg selv for disse kvinnene og sa: “Gled dere, gå og si til mine brødre, at de skal dra til Galilea — der skal de se meg.” Ennvidere, ved midnatt, kom noen andre for å se hva som var hendt — det de hadde hørt fra (Maria) Magdalena om Kristi oppstandelse. Om disse forteller Lukas følgende: Svært tidlig kom kvinnene til graven og fant at stenen allerede var rullet til side, og to engler stod hos dem og sa: “Hvorfor søker dere den Levende blant de døde? Han er ikke her. Han er oppstanden.” Etter dette kom før soloppgang noen andre kvinner, og disse så to engler inne i graven, der hvor Jesu legeme hadde ligget. Dette sier Johannes Teologen: Da han hadde hørt det fra kvinnene, ilte Peter og den andre disippel til graven, og det var ennå mørkt.

Men Markus forteller om alle de myrrabærende kvinnene som kom med velluktende oljer på sabbaten. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte der på høyre side, og de ble forferdet. Men han sa til dem: “Frykt ikke! For det er ikke dere som skal frykte, men de lovløse prester og soldatene som holder vakt her. Se, graven er tom! Si til apostlene: ‘Kristus er oppstanden!’ Se, kledet er uten legeme. Gled dere i Jesu oppstandelse i kjødet! Bring dere det glade bud om menneskenes frelse! Si til apostlene: ‘I dag kommer frelsen til verden!’ Sørg ikke lenger, vær ikke lenger bedrøvet (over Ham) som død, men gled dere og fryd dere i den levende Gud!

Jeg vil berette for dere mysteriene om Guds kjærlighet til menneskene: Han led for Adam, som var falt i fordervelsen. For derfor var det Han steg ned fra himmelen, antok kjød og ble menneske: for å fornye den fordervede og føre ham med seg opp til himmelen. Adam hadde hørt på Djevelens råd og ville bli Gud, og ble forbannet. Men Kristus adlød sin Fader: Han var Gud, og ble menneske, for å tilintetgjøre slangen og gjøre mennesket guddommelig. Adam strakte hendene mot det forbudne tre, plukket dødens frukt, ble syndens slave og fòr ned fra Edens Have til Dødsriket. Kristus strakte sine hender ut på korset og befridde menneskene fra syndens forbannelse og fra døden. Uskyldig ble Han forrådt, for å frelse dem som var forrådt ved synden fra djevelens trelldom. På en stokk med en svamp fikk Han edikk og galle å smake, for å slette ut skyldbrevet over menneskenes synder. Han ble gjennomboret i sine ribben med lansen, for å sette det flammende våpen til side som hindrer menneskene inngang til Paradiset. Blod og vann strømmet ut fra Hans side — og med dem renset Han all kjødelig fordervelse og helliget menneskenes sjeler. Han ble bundet og kronet med torner, for å rive menneskene løs fra Djevelens bånd og dra hans bedrags torner opp med roten. Han formørket solen og rystet jorden og fikk hele skaperverket til å klage, for å knuse Dødsrikets skjul. Sjelene til dem som satt der fikk se lyset, og Evas klage gjorde Han til glede. Han ble lagt i graven som en død, og gav liv til dem som lå døde i gravene fra tidenes begynnelse. Han ble sikret med en forseglet sten, så Han kunne sprenge Dødsrikets porter og slåer fra deres grunnvoller. Han ble voktet av vakter som alle kunne se, men usynlig steg Han ned i Dødsriket og bandt Satan. For englenes hærskarer dro med Ham og ropte: ‘Løft, porter, deres fyrster, så herlighetens Konge kan dra inn!’ Og noen av dem løste de bundne sjelene og slapp dem ut fra fengslet, mens andre bandt fiendens skarer og sa: ‘Død, hvor er din brodd? Dødens rike, hvor er din seier?’ Demonene ble stive av skrekk og skrek til dem: ‘Hvem er denne herlighetens Konge, som er kommet til oss med så stor makt?’ Han har tilintetgjort mørkets fyrste og plyndret alle hans skatter, smadret dødens by, Dødsrikets skjød, erobret dets fanger — de syndiges sjeler — som satt der med Adam. Han stod opp, idet gravens segl forble helt, for slik fødtes Han også — uten å skade sin mors jomfrudoms segl.

Og vær ikke dere redde, men soldatene, som er blitt som døde. For Jesus har nå fullbrakt alt, Han er oppstanden i herlighet og viste seg for kvinnene som kom før dere og hilste dem med klangfull røst: ‘Gled dere!’ Og Han bød sine apostler å dra til Galilea, for å hellige dere alle der og fare opp til himmelen i det kjød, i hvilket Han også vil komme igjen for å dømme verden.”

Og jeg har fortalt alt det engelen sa til de myrrabærende kvinner om Kristus.

La oss nå lovprise Josef, verdig evig å minnes, den edle — fortjent har han vår undring. Velsignet er du sannelig, overmåte ærerike Josef, fortjent til vår undring, som ble verdiget så store goder og så store rikdommer på jorden og i himmelen. Verdig tjente du, som kjerubene, Guds legeme: Men de holdt Ham dog usynlig på sine skuldre og skjulte sine ansikter i frykt, mens du bar Kristus Gud med glede på dine armer. Velsignet er du, Josef, høyere enn patriarkene Abraham, Isak og Jakob! For dem, som bare hørte Hans røst, ble en ære og hyllest til del, større enn for noen annen. Men du svøpte Hans legeme i et klede. Jeg velsigner dine armer, Josef. På dem holdt du legemet til Guds Sønn og Skaperen av alt, hvis skikkelse Moses ikke klarte å se på fjellet Horeb. Han gjemte seg bak klippen og hørte: ‘Du kan se meg bakfra!’ Siden så Moses og Elias Kristus på Taborberget, og vitnet om at Han var Gud og menneske. Velsignet er du, høyere enn David, mektige Josef! For David førte arken med Guds ord fra Silo, men var redd for å ta den inn i sitt hus. Du tok ikke tabernaklet med loven, men Gud selv ned fra korset og la Ham med glede ned i din grav. Velsignet og overmåte velsignet er den grav du gravde, Josef, som du la Kristus, vår Frelser ned i. For det er ikke lenger noen grav, men Guds trone, det himmelske alter, Den hellige Ånds hvilested og Den himmelske Konges leie. Omkring den står — som Salomo sier — sterke stridsmenn, øvet i krig, med tveegget våpen. Med disse mente han de hellige hærskarer, som kjemper for Kristus mot kjetterne og jødene. Velsignet er du, Josef, som har fullført Guds mysterium og løst profetenes spådommer! For Ham som Loven og profetene skrev om i lignelser, Hans hellige sår har du i åpenlys gjerning leget med myrra. Velsignet er du, Josef, for Han som har gitt liv til alt ved sitt ord og dekket til himmelhvelvingen med vannene, Ham har du dekket til med en sten i graven som død, i forventning om oppstandelsen den tredje dag! Velsignet er også din by, Arimatea, hvor du kom fra for å tjene Guds Sønn!

Hvilken lovprisning kan jeg ytre, verdig din salighet, eller med hvem skal jeg ligne denne rettferdige? Hvordan skal jeg begynne, eller hvordan skal jeg fortsette? Skal jeg gi deg navn av himmelen? Men du er blitt lysere enn den ved din fromhet. For da Kristus led, formørkedes himmelen og skjulte sitt lys, mens du bar Gud i glede på dine armer. Skal jeg si du er den frodige jord? Men du har vist deg mer ærefull enn den. For også den rystedes da i frykt, mens du sammen med Nikodemus i fryd svøpet Guds legeme med velluktende oljer i et klede og la det ned i graven. Skal jeg kalle deg apostel? Men du har fremstått som mer tro, og fastere også enn dem. For da de av frykt for jødene flyktet til alle kanter, da tjente du Kristus uten frykt og uten betenkeligheter. Eller skal jeg gi deg navn av prest eller forstander? For du har gitt dem et forbilde i tjenesten, da du gikk rundt Kristi allerreneste legeme med røkelse, tilbad Ham med bønn og sa: “Stå opp, Herre, stå oss bi, frels oss for Ditt navns skyld!” Skal jeg si du er en hellig martyr? For så stor kjærlighet har du vist Kristus. Ennskjønt intet våpen plantet seg i ditt bryst, ditt blod ikke fløt for sverdet, så har du bydd din sjel frem ved ditt valg og din tro på Kristus. For de ville ha slått deg og brutt dine lemmer, men Jesus bevarte deg fra dem, Han, hvis legeme du bevarte. Og du fryktet ikke jødenes vrede, ikke prestenes trusler, ikke var du redd for soldatene, som dreper uten forvarsel, ikke bekymret du deg over din store rikdom, og fryktet ikke for ditt eget liv — i forventning om oppstandelsen den tredje dag. Men du har stridd mer enn alle hellige, gudsvelsignede Josef, og fremfor noen har du frimodighet overfor Kristus. Be så til Ham for oss, som lovpriser deg, ærer ditt og de myrrabærende kvinners minne og smykker din festdag.

Unn, o hellige, oss alle din hjelp, vær et vern for vår by mot alt ondt, unn fyrsten seier over motstanderen og beskytt ham mot alle fiender, synlige og usynlige. For dyp fred og god helbred for legemet, sammen med frelse for hans sjel må du be. Og frels oss fra all trengsel og sorg og nød, og fra alle grusomme feller og fra de mange synder — be du om forlatelse med dine bønner til Gud, at Han må frelse oss fra den evige pine og gi oss del i det kommende liv, ved den nåde og kjærlighet til menneskene som bor i vår Herre og Gud og Frelser Jesus Kristus. Ham være ære med Faderen og med Den såre hellige og gode og livskapende Ånd, nå og alltid og i all evighet.

I.P. Eremin, “Literaturnoe nasledie Kirilla Turovskogo,” Trudy otdela drevnerusskoj literatury 13 (1957), ss. 419–426.

Artiklen er også bragt i:

Østkirken: skrifter fra bysantinsk og ortodoks kristendom / utvalg og
innledende essay av Christine Amadou, (serie: Verdens hellige
skrifter), Oslo: De norske bokklubbene, 2002