dotcomwebdesign.com
Velkommen > Oversat litteratur > Oversættelser udgivet på russisklitteratur.dk > A. K. Tolstoj: Johannes av Damaskus

A. K. Tolstoj: Johannes av Damaskus

Oversat af Ingunn Lunde


Aleksej Konstantinovitsj Tolstoj (1817–1875) er mest kjent for sin historiske dramatiske trilogi Ivan den Grusommes død (1866), Tsar Fjodor (1868) og Tsar Boris (1870), for sin historiske roman Petr Serebrjanyj (1862) fra Ivan den Grusommes tid og som forfatteren av en mengde satirer og parodier. Men Tolstoj skrev også innenfor flere lyriske genre. Som lyriker på midten av 1800-tallet står han nesten alene i en tid da realistisk prosa begynner å bli den dominerende litterære form i Russland. Tolstoj er inspirert av tysk romantikk og han oversatte Goethe og Heine til russisk. I det lange narrative diktet Johannes av Damaskus (Ioann Damaskin, 1858?) er en episode fra den bysantinske helgenbiografien om Johannes av Damaskus kombinert med det romantiske ideal om kunstens suverenitet og det frie ord.


Johannes av Damaskus


Johannes er kalifens yndling;
Hver dag blir aktelse og gunst ham tildel,
Han er kallet til styrerembede,
Som den eneste av de kristne
I det underkuede Damaskus.
Herskeren har satt ham til
Både å forvalte domstolen og styre byen,
Han taler med ham på tomannshånd,
Sitter ved hans side i rådet;
Hans palass er omgitt
Av velduftende haver,
Fliser glitrer i asurblått,
Murene er smykket med rav;
Ly og skygge i middagsheten
Gir skjermer, vevede i silke,
I dekorerte bad bruser, dag og natt,
De kjølige fontener.

Men hvilen flykter fra ham,
Han flakker dyster rundt; det var ikke
Ad denne vei han hadde tenkt å gå,
Han ville vært lykkelig også som fattig,
Da ville han i skogens ro,
I steppens ørken, i tilbaketrukketheten,
Fått glemme larmen på slottet
Og ydmykt vie sitt liv
Til arbeid, bønn og kirkesang.

Mer enn én gang hadde hans
veltalende røst fått klinge
Mot den vanviddets heresi
Som reiste seg mot kunsten,
Som et rasende, larmende uvær.
Iherdig kjempet han imot den,
Og fra Damaskus til Konstantinopel
Er han for lengst kjent og aktet
Som en stridsmann for ikonenes ære
Og et vern for kunsten.

Men blesten og glansen uroer ham
Han kan ikke slå seg til ro med dem,
Og grepet av tungsinn,
Lengsel i sjelen og sorg i blikket,
Trådte rådsmannen Johannes
Inn i palasset hos herskeren av Damaskus.
«O hersker, hør! min rang,
Storhet, prakt, makt og styrke,
Alt er meg uutholdelig, forhatt.
Jeg trekkes av et annet kall,
Jeg kan ikke styre over folket:
Jeg er født til å være en enkel sanger,
Til å lovprise Gud med det frie ord!
I flokken av stormenn er jeg alltid alene,
Fylt av pine og lengsel;
På gjestebud, i hirdens fremste rekke,
Andre klanger er det jeg fornemmer;
Deres uimotståelige kall
Trekker meg stadig sterkere til seg —
O, la meg gå, kalif,
Tillat meg å ånde og synge i frihet»!

Kalifen gav den bedende som svar:
«Gled deg, min kjæreste tjener!
Ingen sorg i verden er evig
Ingen lengsel kan ikke leges!
Alene ved din visdom
Er Damaskus viden kjent og mektig.
Hvem er nå vår like i storhet?
Hvem drister seg mot oss i krig?
Men jeg vil høyne ditt lodd —
Det er ikke for ingenting jeg er mektig viden omkring —
Du vil motta ærens triumf,
Du vil være min eneste bror for meg:
Ta imot halve riket,
Regjer over den annen halvdel»!

Sangeren svarer ham: «Din sjenerøse gave,
O hersker, trenger ikke sangeren til;
Han nærer vennskap til en annen kraft;
I hans bryst brenner den ild,
Som skaperverket grunner på;
Hans kall er å tjene Skaperen;
Hans sjels usynlige verden
Står høyere enn troner og purpurglans;
Han svikter ikke, han bedrar ikke;
Alt det som trekker og lokker andre:
Rikdom, styrke, heder, ære —
Alt det finnes i overflod i hin verden;
Og alle naturens skatter:
Steppenes grenseløse rom,
Det vage omriss av fjerne fjell
Og havets skummende vannmasser,
Jord og sol og måne,
Og alle stjernebilders ringdans,
Dypet i himmelhvelvingens blå —
Alt dette er kun gjenskinn,
Kun en skygge av den mysteriets skjønnhet,
Hvis evige visjon
Lever i den utvalgtes sjel!
O, tro meg, med intet kan den vinnes,
Som har adgang til denne vidunderlige verden,
Som Herren har forunt et blikk
Inn i den skjulte smelteovn,
Hvor urbildene koker,
Skaperkreftene sitrer!
Det er deres triumferende tilløp
Som lyder for sangeren i hans ord —
O, la meg gå, kalif,
Tillat meg å ånde og synge i frihet»!

Kalifen sa: «Jeg makter ikke
Å holde tilbake ønsket i ditt bryst.
Sanger, du er fri, gå
Dit ditt kall trekker deg»!

Og så ble rådsmannens palasser
Til glemselens bytte;
De farverike murkroner
Kledtes i forfallets vekster og støv;
Hans rikholdige kasse
Er alt for lengst fordelt blant de fattige,
Ingen ivrige tjenere ses lenger,
Slavene er sluppet ut i frihet,
Og ikke en eneste kan si
Hvor deres herre har skjult seg.
I gemakkene er vegger og bilder
For lengst dekket av spindelvev,
Fontenene overgrodd av mose;
Eføy som slynger seg gjennom salene,
Slipper seg helt oppe fra hvelvingen og ned til jorden
som grønne mønstre,
Markvalmuen gror
Fredelig rundt omkring langs de klingende heller,
Og vinden rasler i gresset,
Og flakker om i de glemte palasser.

2
Jeg velsigner dere, skoger,
Daler, åkre, fjell og vann!
Jeg velsigner friheten
Og himlens lyseblå!
Og min vandringsstav velsigner jeg,
Og denne fattige skreppen,
Og hele den vide steppen,
Og solens lys, og nattens mørke,
Og den ensomme sti,
Der jeg, så fattig, vandrer,
Og hvert gresstrå på marken,
Og hver stjerne på himlen!
O, om jeg kunne blande hele livet,
La hele sjelen flyte sammen med dere!
O, om jeg kunne ta dere,
Fiender, venner og brødre,
Og hele naturen i min favn!
Lik en fjellstorm som nærmer seg,
Lik trykket fra skummende vannmasser,
Vokser nå i mitt bryst
Begeistringens hellige kraft.
På mine lepper dirrer en lovsang
Til alt som er godt og verdig, —
Men hvilke dåder skal jeg da besynge?
Hvilke slag eller kriger?
Hvor finner jeg en verdig oppgave
For mitt talent?
Hvis triumf skal jeg berette
Eller hvis fall begråte?
Velsignet er den som med en rekke djerve dåder
Har smykket sitt liv, som fløy så fort forbi;
Velsignet er den som i livet formådde
Om så bare én gang å røre ved den evige sannhet;
Velsignet er den som søkte sannheten,
Og den som, beseiret, falt
I mengden, den ubetydelige, kalde,
Som offer for en edel tanke!
Men ikke for dem er min lovsang,
Ikke for dem begeistringens strømmer!
Min drøm utvalgte ikke
Disses høye dåder for sin sang!
Og Han, som min sjel streber mot,
Stråler ikke ikledd en krans;
Ikke er Han omgitt av hedersglans,
Ikke står Han på en klingende vogn
Han, seierens stolte sønn;
Ikke i storhetens triumf — nei, —
Jeg ser Ham for meg
Med flokken av fattige fiskere;
Stillferdig, på sin fredfulle vei,
Går Han blant de modnende kornåkre;
Gleden fra sine milde taler
Lar Han strømme inn til de enkle hjerter,
Han fører flokken som higer etter sannhet
Til dens kilde.

Hvorfor ble jeg ikke født i den tid
Da Han gikk livsveien
Blant oss i kjødet,
Og bar sit pinefulle åk!
Hvorfor kan jeg ikke bære,
O, Herre, Dine lenker,
Lide i Din lidelse,
Og ta Ditt kors på skuldrene,
Og tornekronen på hodet!
O, om jeg kunne kysse
Om så bare kanten av Din hellige drakt,
Om så bare det støvfylte spor av Dine skritt,
O, min Herre, mitt håp,
Min kraft og mitt vern!
Deg vil jeg vie all min tenkning,
Deg alle sangers nåde,
Dagens tanker, nattens våke,
Og hvert hjerteslag,
Og hele min sjel!
Åpne dere ikke for noen annen
Fra nå av, profetiske lepper!
Kling bare i Kristi navn,
Mitt inspirerte ord!

3
Timene flyr. Nattens skygge
Har mer enn én gang avløst den brennende hete,
Mer enn én gang har en asurblå dag steget opp
Og trukket dekket bort fra den sovende natur;
Og foran vandringsmannen
Rørte seg og vokste
Et mangfold av bilder i det fjerne:
Snekledte tinder lyste hvitt
Over en tett skog av sedertrær,
Jordan glitret i steppens åpne rom,
Og Dødehavet lyste i sort,
Mens det fløt sammen med himlens blå.
Og der — Kedronelvens
For lengst uttørkede løp
Som buktet seg over den vidstrakte steppen,
Og la seg ned i en krum linje foran ham.

Det mørknet. En blå røk bredte seg;
Omkring hersket stillhet;
Stjernene funklet; over ørkenen
Steg månen langsomt opp.
Breddenes avsvidde stup
Løper ned mot bunnen i bratte heng,
Presser den trange dalen sammen
Som en dobbel, loddrett vegg.
Der nede står kors, troens symboler,
Spredt omkring i skråningene,
Og vandringsmannens øyne får se
Huler, gravet ut i klippene.
Hit er de hellige fedre strømmet til
Fra alle verdens kanter,
I flukt fra verdslige sorger,
For å søke ro og frelse.
I det bratte henget
Oppe fra kantene og ned i den uttørkede dalbunnen,
Har de med sine hender reist
En kraftig mur av stener,
Et vern mot steppens sarazener.
I muren er en port. En trang inngang
Voktes over porten av et tårn.
En sti slynger seg over avgrunnen,
Og der, nedover langs klippestenene,
I lyset av stjernene, med trette skritt
Kommer vandringsmannen frem til porten.
«Deg, du fredelige bolig,
Deg, erkjennelsens kilde,
Jordiske tankers gravsted
Og det nye livets vugge,
Deg hilser jeg, ørken,
Mot deg har jeg alltid strebet!
Vær meg et tilfluktssted fra nå av,
Et fristed i sang og arbeid!
Alle verdslige bekymringer
Legger han fra seg ved denne port,
En ny broder bringer dere, hellige fedre,
Sin gave og harpe»!

4
«Munker ved Kedronstrømmen,
Abbeden kaller dere til råd!
Kom sammen, alle: En ny broder er kommet fra det fjerne
Og bringer dere sin hilsen!
Sterk er både troen og kallet i ham,
Men han må gjennomgå en prøvelse.

Jeg overgir ham til en av dere:
Han er hin sanger, berømt blant alle,
Som jaget ikonoklasmens mørke på flukt,
Ved hvis ord løgnen er trampet ned og knust,
Det er Johannes, de hellige ikoners vern —
Hvem vil være hans lærer»?

Og straks abbeden hadde nevnt dette navn,
Kom hele munkeflokken i uro,
De ser med undring på sangeren,
Og det farer en hvisken gjennom dem.
De senker sine gråsprengte hoder
Og taler ydmykt til abbeden:

«Velsignet er denne edle Guds stridsmann,
Velsignet er hans ankomst til oss,
Men hvem av oss er verdig til å undervise ham,
Som lar sannhetens lys strømme omkring seg?
Ham, hvis ord har lydt for oss som en kirkeklokke —
Våger vi å la ham underkaste seg»?

Så trer en broder ut av flokken;
Det var en munk i sort med bistert utseende,
Strengt var hans granskende blikk,
Streng var hans hans tale til sangeren:
«Reglene byr oss å overholde fasten,
vi kjenner ingen annen tjeneste! —

Hvis du vil være under mitt oppsyn,
Vil jeg gi deg veiledning,
Men du må fra nå av legge bort
Unødige tankers fruktesløse gjæring;
Tomhetens ånd og hymnesangens prakt
Må du, sanger, beseire med fasten!

Når du nå er kommet ut i ørkenen som munk,
Lær da å trampe jordiske drømmer ned,
Gjør din stolthet ydmyk og legg på dine lepper
Taushetens segl!
Fyll din ånd med bønn og sorg —
Dette er mitt bud for deg når du trer inn i munkestanden».



Munken tidde. Den uventede dom
Falt som torden ned over den fredelige munkeflokken.
Alle ble forvirret. Sangerens blikk formørkedes,
Og de innsunkne kinn ble bleke.

Og lenge stod han ubevegelig,
Med øynene taust vendt ned mot jorden,
Som om han lette etter et svar,
Men ikke hadde krefter til å svare.

Og han begynte: «Mine krefters all frimodighet,
Alle tanker, all min streben —
Har jeg viet kun ett mål:
Å lovsynge Skaperen og prise ham i hymnesang.

Men du befaler meg å sørge og å tie —
Din vilje, fader, underkaster jeg meg:
Hjertet jubler ikke lenger i fryd,
Taushetens segl lukker leppene igjen.

Der var det altså du skjulte deg, fornektelse,
Den jeg mer enn én gang har gitt som løfte i mine bønner!
Hymnesangen var min glede,
Du, Herre, har valgt den ut som offer!

Så tred inn, taushetens og pinselens dager!
Tilgi meg, min gave! Støv, legg deg på harpen!
Og dere, lyder jeg hegnet om i brystet,
Forstum på mine skjelvende lepper!

Senk, o natt, deg ned over meg bedrøvede broder
Forvis ham fra solen med mørket!
Svinn hen, formørkes uten å vende tilbake,
Mine salmers klingende stråler!

Gå under, liv! Slukne, alterild!
Fall til ro i meg, opprørte blod!
Lys kun du, himmelske kjærlighet,
I min natt som en strålende stjerne!

O min Herre! Tilgi mitt siste stønn,
Hjertets siste, lidende knyst!
Et øyeblikk — og også denne hvisken vil forstumme,
Og jeg står opp, gjenfødt ved deg!

Det er fullbrakt. Mørkets bølger samler seg.
Blikket slukner. Blodet stivner. Alt er slutt!
Fra klangenes verden og inn i taushetens verden
Trer sangeren nå ned, berøvet sin krans»!

5
Som tårnsvalers rede
Skimtes tomme celler langs de gule skråninger
I den dype kløften,
Men man hører ingen tale;
Alt er stille, helt til munkeflokken
Samles til messe;
Og deres rituelle sang besvares kun
Av et hult ekko.
Men utenfor, oppe over dalens kanter,
Hersker en mennesketom ørkens andakt,
Ikke en eneste palme kan skimtes,
Alt omkring er tomt og dødt.
Som et sviende åk,
Slik trykker himmelen ned den trette jord,
Og det er som om tiden
Klangfullt fullbyrder sin langsomme flukt hen over den.
Undertiden høres et fjernt brøl
Fra en sulten løve;
Og på ny inntrer stillheten,
Og på ny rasler bare tørt gress,
Når en slange glir frem fra stenene
Og glinser med sine skjell;
En enggresshoppe slår med vingene,
Flyr opp en gang i mellom. Eller det hender
At ørkenen våkner av et vilt rop,
Stener hagler nedover, og der oppe i høyden,
Skjelvende og bølgende, viser en lanse
Seg mot himlen. På rappfotet hest
Kommer en rytter til syne; rett over avgrunnen
Holder han sin skumdrevne springer tilbake i flukten,
Rir i skritt forbi klosteret
Og sender en forbannelse ned over munkene ovenfra.
Og på ny blir alt stille. Kun hunørnene
Svever på ubevegelige vinger,
Om kvelden skinner stjernene,
Og i en ensformig rekke går dagene sin gang.

6
Undertiden trekker skyer forbi
På himmelhvelvets blå over dalen;
Det ene bilde etter det andre
Vever de mellom seg mens de flyter.
Slik velter, i uopphørlig bevegelse,
Rekken av minner
Bestandig frem for meg,
Gjenskinn av det liv som gikk til grunne;
De blir hengende, bukter seg uten opphør,
I uendelig beleiring av viljen,
Og for den forstummede sanger,
Gjør de seg til, og kaller ham til sang.
Mitt fåfengte talent ble en pine for meg,
Alltid rede til å vekkes;
Slik venter den svinnende ild under asken
Bare på et vindpust —
For min urolige ånd
Trenger bildene seg sammen i en klynge,
Og i stillheten dirrer for et følsomt øre
Harmonienes lavmælte klang;
Og jeg, som ikke våger meg på den helligbrøde
Å kalle dem frem i livet fra mørkets rike,
Jeg jager mine usungne salmer
Tilbake i kaosets natt.
Men forgjeves gjentar jeg
I min fruktesløse kamp påbudets ord
Og de utenatlærte bønner —
Sjelen krever sin rett!
O ve, under denne sorte munkekutte,
Som i hine dager under purpurmantelen,
Brenner hjertet, gjenstridig,
Urolig, med livsens ild.
Du jordedal, der jeg begravet
Mine virksomme krefters gjæring,
Det skapende ords frihet —
Du skjebnevangre taushets dal!
O, unn min sjel
Den dystre hvile som bor i dine avgrunner!
Ørkenvind, blås bort
Mine tanker som aldri vil slumre!

7
Forgjeves ber han og venter på hvile fra den tause dal,
Ørkenvinden formår ikke å blåse bort den tanke som aldri vil slumre.
Årene går, det ene etter det andre, fruktesløse år!
Stadig hardere tynges han av den skjebnesvangre taushet.
Slik satt han en dag ved inngangen til cellen, med hånden
For sine bedrøvede øyne og lyttet til indre klanger.
Da kom en av munkene bort til ham, den sorgtunge,
Falt på kne foran ham og sa: «Hjelp meg, Johannes!
Min kjødelige bror er gått bort; han var for meg en bror og hjertevenn!
Den tunge sorgen piner meg; jeg vil gjerne gråte —
Men tårene kan ikke strømme fra øynene, men knytter seg sammen i mitt sorgfulle hjerte.
Men du kan hjelpe meg: Skriv bare en trøstende sang,
En gravhymne til min kjære bror, slik at jeg, når jeg hører den,
Kan gråte, og min smerte kan lettes»!
Johannes så mildt på ham og gav ham bedrøvet til svar:
«Men vet du da ikke hvilket bud som binder meg?
Min lærer har nedlagt strengt forbud mot mine hymner!
Hin tok atter til å bønnfalle ham og sa: «Din lærer vil aldri
Få vite om det; han er dratt bort herfra for tre dager,
Og vi vil begrave min bror i morgen; jeg bønnfaller deg av hele min sjel,
Gi meg trøst i min grenseløst bitre sorg»!
Da han på ny fikk avslag, sa munken: «Johannes, —
Om du hadde vært en lege for legemet, og jeg lå for døden
I sykdom, slik jeg nå snart dør av sorg og kval,
Hadde du avslått min bønn om hjelp? Og vil du ikke måtte svare for
Herren Gud, dersom jeg nå skal dø uten trøst»?
Med slik tale rørte han ved Damaskenerens milde hjerte.
Fylt av egen sorg, gav sangeren rom for medlidenhet;
Som en sort sky kom inspirasjonen over ham,
Bildene trådte frem i en dyster klynge, og klanger i luften
Istemte lavmælt en gravklagesang over den hensovnede.
Sangeren lyttet med bøyd hode til den usynlige sangen,
Lyttet lenge, reiste seg så og gikk i bønn inn i cellen,
Der tegnet han med føyelig hånd ned klangene han hadde hørt.
Slik ble budet overtrådt, slik ble tausheten brutt.



Gud kan ikke tåle makt og tvang
    Over den frie tanke:
Født til frihet i sjelen
    Dør den ikke i lenker!

Du aktet da vel virkelig ikke, kortsiktige,
    Å lenke dine drømmer fast?
Du tenkte vel ikke å trampe ned de levende klanger
    I deg med makt?

Fra Libanons fjell, der sneen lyser hvitt
    I den asurblå høyden i det fjerne,
Kan en stormfull vind, når den farer over steppenes vidder,
    Holde igjen sitt løp?

Og renner elvens strømmer tilbake
    Når de tordner mellom klippene?
Og solen, når den stiger opp i øst,
    Vender den tilbake igjen?

8
Klokkenes bedrøvede klang
Har fra morgenen av fylt dalen.
Den avdøde er brakt inn i kirken;
Munkeflokken utfører
Det sorgfulle gravleggingsrituale.
Alteret opplyses av brennende lys,
Sangeren står med senket blikk,
Synger et troparion til avskjed,
Munkene synger omkvedet i kor:

Troparion
Hvilken sødme i dette liv
Er ikke delaktig i jordisk sorg?
Hvilken forventning er ikke forgjeves?
Og hvor finnes en lykkelig blant mennesker?
Alt er forgjengelig, alt er intet,
Alt vi med møye har erhvervet, —
Hvilken heder på jorden
Står fast og uomstøtelig?
Alt er aske, skinn, skygge og røk,
Det svinner alt som en virvel av støv,
Og foran døden står vi
Uten forsvar, maktesløse.
Da er den mektiges hånd svak,
Herskerordre intet verd —
Ta imot Din hensovnede tjener,
Herre, i Dine salige boliger!

Som en rasende kjempe fant døden meg
Og som et rovdyr felte den meg,
Graven åpnet opp sitt svelg
Og tok alt som var av jordisk liv.
Frels dere selv, frender og ætlinger,
Fra graven roper jeg til dere,
Frels dere selv, brødre og venner,
Så dere ikke må skue Dødsrikets flamme!
Hele jordelivet er et forfengelighetens rike,
Og, når vi fornemmer dødens ånd,
Visner vi hen, som blomster, —
Hvorfor opprøres vi forgjeves?
Våre troner er graver,
Våre palass — en undergang, —
Ta imot Din hensovnede tjener,
Herre, i Dine salige boliger!

I dyngen av forvitrende knokler:
Hvem er konge? Hvem tjener? Dommer eller stridsmann?
Hvem er Guds rike verdig?
Og hvem en utstøtt illgjerningsmann?
O brødre, hvor er sølv og gull?
Hvor er tjenernes tallrike skarer?
Blant navnløse graver:
Hvem er fattig, hvem er rik?
Alt er aske, røk, og støv, og sand,
Skinn, skygge og blendverk —
Alene hos Deg i himmelen,
Herre, finnes tilflukt og frelse!
Alt svinner hen som var av kjød,
Vår storhet blir til forfall —
Ta imot den hensovnede, Herre,
I Dine salige boliger!

O du, alles beskytterinne!
O du, som går i forbønn for dem som lider urett!
Til deg roper vi for vår broder som ligger her,
Til deg, du hellige!
Bønnfall din guddommelige Sønn,
Bønnfall Ham, du allerreneste,
At den som har levd sitt liv på jorden til ende,
Må få legge igjen sine kvaler her!
Alt er aske, sand, og røk, og skygge!
O venner, tro ikke blendverket!
Når døden uanet en dag
Trekker forvitrelsens åndedrag,
Legges vi alle omkull, som kornet,
Skåret av sigden på åkrene, —
Ta imot Din hensovnede tjener,
Herre, i de lykkeliges boliger!

Jeg går inn på en ukjent vei,
Jeg går mellom frykt og håp;
Mitt blikk er sluknet, brystet kjølnet,
Hørselen fornemmer ikke, øyenlokkene er lukket;
Jeg ligger taus og ubevegelig,
Hører ikke brødrenes klage,
Og den blålige røk fra røkelseskaret
Utgyder ikke sin vellukt for meg;
Men så lenge jeg hviler i evig søvn,
Forgår min kjærlighet ikke,
Ved den, brødre, bønnfaller jeg dere
Om at enhver må rope til Herren:
Herre! På den dag, da basunene
Forkynner verdens undergang, —
Ta imot Din hensovnede tjener
I Dine salige boliger!

9
Slik synger han med munkene.
Men så trer en uventet gjest
Frem mellom dem med rynkede øyenbryn
Johannes’ gamle veileder.
De strenge drag er bistre,
Han løfter verdig hodet:
«Sanger, — sier han, — er det slik
Du vokter og akter på mitt bud?
Når en broders støv ligger foran oss,
Sømmer det seg for oss å gråte, ikke synge!
Gå, uverdige munk, —
Du skal ikke leve innenfor våre murer»!

Slått av den vrede tale
Falt den skyldige til hans føtter:
«Tilgi meg, fader! jeg vet ikke selv,
Hvorfor jeg overtrådte dine forskrifter!
Men en uopphørlig røst lød for meg,
I hjertets uovervinnelige pine
Brøt klangene uvilkårlig frem,
Strømmet sangen uvilkårlig ut»!
Han griper om den gamles ben:
«Tilgi min skyld, fader»!
Men han låner ikke øre til angeren,
Han sier: «Flykt, sanger!
Ennå er den verdslige stolthet
Levende i ditt bryst —
Dra bort fra våre munkeceller,
Vanhellige ikke ørkenen med ditt nærvær».

10
Det skjebnesvangre bud spredte seg i klosteret,
Munkeflokken er tvilrådig:
«Vår Johannes, den kristne kirkes ære,
Har pådratt seg sin lærers vrede!
Må han virkelig tåle,
Han, sangeren, den skjendige forvisning»?
Og hjertene fyltes av medlidenhet,
Og alle ber samstemt for sangeren.

Men den gamle er urokkelig som en søyle,
Og slik svarer han dem som ber:
«Forskriftene som jeg selv har lovfestet,
Vil ikke nå forgjeves bli satt til side.
Den som heller til stolthet og ulydighet,
Ham river vi opp som en torne.
Men hvis hans anger er oppriktig,
Kan han vinne tilgivelse ved bot:

La ham gå gjennom klosterets avfallsgård,
La ham gå med spade og kost;
Og mens han betvinger sin ånd, la ham feie sammen
Søle og søppel med sin gjenstridige hånd.
Inntil da hviler min dom fast over ham,
Og han finner ingen tilgivelse for meg»!
Han tidde. Da de hadde hørt det ubarmhjertige avslag,
Gikk brødreflokken sørgmodig hver til sitt.



Forakt, frender, over sangeren,
At han vanærer sin hellige gave,
At han bøyer laurbærkransens pryd
Foran avgudene!
At han fremfor sannhetens og ærens røst
Gav etter for fordelene,
At han skamløst solgte sitt ord
For behag og smiger!
I all evighet er hans samvittighetsløse ord
Rede til å klinge
Til straff og skam for ham,
Som hele folkets dom.
Men du, som higer etter annen føde,
Du som trekkes av bønnen,
Høy av hjerte, fattig i ånden,
Som lever i tanken med Kristus,
Du som ikke senket ditt profetiske blikk
Foran verdens glans, —
Du kan uten skjensel tømme
Fornedrelsens pokal!

Den gamles tale nådde Damaskeneren.
Og da han hadde fått rede på botens vilkår,
Iler sangeren med å gjøre det godt igjen,
Iler med å oppfylle det usedvanlige bud.
Gleden avløser den bitre sorg,
Uten klage tar han spaden i hånden,
Kristi sanger tenker ikke på skånsel,
Men bærer fornedrelsen for Guds skyld.



Han som i evig kjærlighet
Gjengjeldte ondt med godt —
Slått, dekket av blod,
Kronet med torner —
Har med sitt kors velsignet
Alle dem som Han tok til seg gjennom lidelsen,
Dem som skjebnen såret i livet,
De underkuede og fornedrede.

Dere, hvis beste lengsler
Går forgjeves til grunne under åket,
Tro, frender, på frelsen —
Vi skrider frem mot Guds lys!

Dere som er nedslått av sorg,
Dere som er trykket av lenker,
Dere som ble gravlagt med Kristus,
Dere vil gjenoppstå med Kristus!

11
Det skumrer. En blå røk brer seg;
I kløften hersker mørke og stillhet;
Stjernene blinker; og månen
Stiger stille opp over ørkenen.
Den forpinte eneboer
Har trukket seg ensom tilbake i sin celle.
Alt sover. Sølvfarget av månen
Skimtes en uttørket elv.
Over den stikker klippetopper
Opp her og der fra mørket;
Men den gamles hjerte trekkes ikke
Av naturens fredfulle bilder;
Det er dødt for livet.
Med sin strenge panne bøyd
Ligger han, fremmed for verden, fremmed for brødrene,
Utstrakt foran krusifikset
Med det grå hodet i støvet,
Og han kaller døden til seg,
Og han hvisker dystre ord,
Og han slår med en sten mot brystet,
Og han bøyde seg igjen og igjen,
Og han påkalte døden igjen og igjen,
Og til slutt falt han,
I utmattelse, umælende til jorden,
Og den gamle har et syn:

Med ett åpnet klippehvelvingen seg,
Og en velduft strømmet ut,
Og fra usynlige høyder
Faller et skinn inn i cellen.
Og i dets skjelvende stråler
Kom den allerhelligste jomfru til syne
Skinnende i stjerneklær,
Med barnet sovende på armen.
Strålende i et underfullt lys
Er hennes himmelsk-ydmyke åsyn.
«Hvorfor jager du Johannes? —
Sier hun til munken. —
Klangen fra hans bønner strømmet
Som himlens røst på jorden,
Inn i de lydige hjerter,
Til legedom for sorg og pine.
Hvorfor, du gamle, har du skånselløst
Sperret denne kraftfulle kilde inne,
Den som ville fylt verden
Med overflod av legende vann?
Var det dét Herren sendte
Sine skapninger livets nåde for,
At de i fruktesløs pinsel
Skulle straffes og slås i hjel?
Han gav naturen dens frodighet,
Elvestrømmene deres løp,
Han gav skyene deres bevegelse,
Jorden blomster og fuglene vinger.
Hvorfor har du så smidd sangerens levende røst
Fast med et strengt bud?
La hans ord strømme
Gavmildt som en syngende elv!
La hans drømmer overrisle
Verdens dal som regn;
La jorden beholde sine blomster,
La Damaskeneren beholde sine klangers harmoni»!

Synet forsvant i skyene,
Morgenrøden stiger opp av tåken…
Foruroliget reiser munken seg,
Kaller på og leter etter Johannes —
Og se, den gamle tar ham i sine armer:
«Du Kristi ydmykhets sønn!
Nå har jeg forstått deg med sjelen —
Fra nå av kan du på ny synge!
Åpne dine profetiske lepper,
Endt er din forfølgelse!
I Herren Kristi navn,
Sanger, la den hellige inspirasjon strømme
Fra ditt klangfulle hjerte,
Og tilgi meg, jeg ber deg, barn,
At jeg i min uforstand
Har vært et stengsel for det frie ord»!

12
Så syng, martyr, oppstandelsens sang!
    Gled deg over det nye liv!
Forsvunnet er stagnasjonens langgrodde mugg,
    Det frie ord er gjenoppstått!

La skaperverket uopphørlig prise
    Ham, som knuste sjelens lenker!
La solen, og månen, og stjernenes kor
Og alt som ånder i verden
    Høystemt lovsynge Herrens hærskarer!

Velsignet er han, Herre, som nå kan
    Både tenke og tale foran Deg!
Med fast hjerte og inderlig bønn
Går han i Ditt navn ut i kamp
    Mot alt som er urett og løgnaktig!

Så kling ut, min oppstandelsessang!
    Stig opp over jorden som solen!
Ryst tilværelsen opp av dødssøvnen,
La det strålende lys strømme ut over alt
    Og knus alt hva mørket har skapt!

Det er ingen foss som slipper seg ned
Fra ville høyder, mellom mørke klipper;
Ingen fryktelig storm som farer hen;
Ingen vind som hvirvler opp sort støv;
Ikke hundreder av krokete eker
Som suser i sine eldgamle tretopper;
Ingen havsens bølgerekke som løper,
Gyngende i sine hvite kammer, —

Det er Johannes’ tale som strømmer ut,
Og fylt av nye krefter
Klinger den som Guds sverd
Mot Kristi fienders støv.

Det er ikke den røde solen som står opp;
Det er ikke den lyse morgen som bryter frem;
Det er ikke en flokk svaner som leker
Om våren i det klare vannets skjød;
Ikke nattergalene, som i det vidstrakte land
Kaller på andre nattergaler;
Ikke klokketårnenes klang
Som lyder fra de kirkerike byer, —

Det er folkets klappen som høres over alt,
Det er de kristnes jubel,
Det er Johannes som med sin frie tale
Priser og lovsynger
Ham som hvert gresstrå på marken,
Og hver himmelens stjerne
Aldri slutter å lovsynge med sitt ord.

A.K. Tolstoj, Sobranie sotsjinenij v tsjetyrekh tomakh, Moskva, 1980, bind 1, ss. 337—357.


Artiklen er tidligere bragt i:

Østkirken: skrifter fra bysantinsk og ortodoks kristendom / utvalg og  
innledende essay av Christine Amadou, (serie: Verdens hellige  
skrifter), Oslo: De norske bokklubbene, 2002

Powered By CMSimple.dk | Design By DCWD